Finn én feil

Dæng.

Ting jeg ønsket meg

Når jeg ser gjennom min upubliserte jul/bursdagsgaveønskeliste slår det meg at jeg jaggu har vært heldig med fangsten i det siste I dag gikk jeg nemlig amok i EU-land, i tillegg til at diverse nettbutikker har fått nyte godt av mine shoppingabstinenser i det siste. Sjekk bare denne lista:

• Ridehjelm Euro-Lite

• QH-sele (venter på posthuset nå!)

I dag…

… snek jeg meg til en liten tur tilbake dit jeg hører hjemme. O’lykke!

*hjerteponni*

Det er ikke hvem som helst som bringer frem et så genuint smil fra meg på en helt vanlig torsdags formiddag altså!

Ikke uten litt drama

I går tok jeg turen fra nord til sør pr bil. Rundet de vanlige 80 milene, men jeg skal innrømme at det nok var den mest slitsomme bilturen jeg har gjort på den strekningen. Ikke fordi jeg ikke var “up for” oppgaven, neida, jeg er i finfin form igjen jeg Men så var det dette været da…

Startet fra et solfylt, vindstille Trøndelig ufyselig tidlig. Innen jeg rundet Soknedal hadde været dog forandret seg en smule – det var slutt på saltet vei (noe som egentlig er helt ok, jeg er nemlig glad i bilen min og vil ikke at den skal ruste helt ihjel), og uante snømengder begynte å samle seg langs Riksvei 3. Veien var selvfølgelig hvit av snø, men oppå snøen hadde det lagt seg et tynt islag som gjorde at veigrepet var mildt sagt mindre enn optimalt. Oppå der igjen; snøføyk som hvirvlet opp hver gang vi møtte en bil og gjorde sikten enda verre enn den i utgangspunktet var… Det var 2 lange timer over fjellet hvor jeg aldri var over 60 km/t gitt. Menmen, det gikk jo bra

Da vi rundet Alvdal begynte det å lave ned fra himmelen i tillegg, og da vi endelig (haha) kom oss ut på E6 igjen var det dette synes som møtte oss:

Min #1

Vel, kanskje ikke -min- da… Men dette er i alle fall sangen som lå som nr. 1 på Billboard-lista da jeg ble født! Er det rart jeg har blitt som jeg er?

Jeg må innrømme at jeg foretrekker United Nations remix!

Nye vintersko

Ja, ikke jeg altså, men Storebil Jeg skal innrømme at de gamle var en smule slitte, men ikke mer enn jeg skulle klart å håndtere – mine kjære foreldre var derimot av en annen mening, så da spanderte de nye dekk på ham. Mamma sendte med meg bankkortet sitt og pappa sendte med beskjed om at jeg ikke fikk lov til å velge de billigste… Så da ble det et sett Nokian Hakkapeliitta Veldig fornøyd!

Planen er forøvrig å kjøre ned til Halden i morgen, så får jeg tatt de siste stingene hos Sykesøster Susanne og slipper unna sykehuset en gang til. Alt for å ikke møte leger… Uansett skal det bli godt å komme tilbake i eget hus Er ikke helt i storform enda, men langt bedre enn hva jeg har vært; regner med å være rimelig utslitt etter kjøreturen (om jeg ikke må ta en overnatting underveis kanskje). Skal bli godt å komme hjem til eget hus, et sosialt liv og ikke minst – nærhet til hestene igjen!

Jeg er sjukmeldt til 15.februar, så fram til da skal jeg slappe av så godt som mulig og kjøre i gang med opptrening for fullt. I dag har jeg gått min første tur med herr Brun; ikke lange stykket, men vi var i det minste ute i 15-20 min. Blir fremdeles fryktelig sliten av å konsentrere meg om hvordan venstrebeinet skal brukes (såret gjør det vanskelig å bøye kneet), men det blir bedre dag for dag. Alle monner drar

Nytt hår!

Well – i alle fall vesentlig mindre hår enn før. Og jaggu har vi ikke flyttet skillen og laget en ny type pannelugg også. Men jeg er fornøyd Den naturlige blekheten skylder jeg på det faktum at jeg har vært utendørs mindre enn en håndfull ganger ila de siste 2 mnd…

Grubleri grublera…

Jeg er blitt oppfordret til å søke jobb; en ok betalt traineestilling med gode sjanser for fast ansettelse etterpå. Stillingen innebærer jobb i 2-3 store bedrifter i løpet av to år, hvilket vil gi meg mulighet til å knytte en rekke kontakter og også finne ut mer av hva slags arbeid jeg kan tenke meg videre. Med andre ord – ganske så pærrrfekt førr mæ!

Ulempen? Det er i Trøndelag. Jeg veit ikke om jeg har lyst til å tilbake til Trøndelag, og jeg veit i alle fall ikke om jeg har lyst til det akkurat nå! Vennene mine er på Østlandet, huset mitt, stallplasser og hestemiljø – det er ikke bare bare å pakke sakene og reise fra alt sammen. Selge huset? Flytte Sara for ørtende gang og “påprakke” henne enda en ny flokk? Ikke minst; takler jeg å bo i Trøndelag igjen?

På en annen side; “alle” forlater Halden etterhvert. Jeg kan ikke la dyrene stå i veien for mitt eget liv i all evighet. Samme hvor i Trøndelag jeg bor så er jeg nærmere hytta, hvilket er et stooort trekkplaster for min del. Venner fikser man alltids, og det er nok av folk jeg kan gjenoppta kontakten med om jeg bare prøver… For hestene sin del innebærer Trøndelag uendelig mye bedre treningsmuligheter enn Østfold, selv om et flytte nordover sannsynligvis vil si at Brego aldri kommer til start – travmiljøet mitt er i Halden, og selv er jeg så trav-newbie at jeg nok ikke fikser alt på egenhånd.

Søknadsfrist 13.februar, med arbeidsstart i august. Mon tro…

Nesten en uke hjemme

Og i morgen drar jeg tilbake til sykehuset igjen… I utgangspunktet er det bare for å fjerne “noen” sting, men jeg stoler på ingen måte på at de lar meg dra hjem igjen. Ekle sykehusmenneskene er visst riktig så glade i å ha meg der, så kanskje beholder de meg noen dager bare for moro skyld?

Har ikke sett på såret siden fredag (skal ikke bytte bandasjer selv), så jeg aner ikke hvordan det ser ut. Det -kjennes- bra og gjør nesten ikke vondt (jeg har kuttet smertestillende ned til et absolutt minimum), men det trenger jo ikke bety noe som helst. Har fått beskjed av legen om at jeg skal dytte i meg et par Paralgin Forte før jeg kommer for å fjerne sting i morgen, så jeg skal ikke påstå at jeg gleder meg noe videre. Særlig ikke siden vi ikke har Paralgin Forte Naja, Paracet får gjøre jobben!

Om det blir lite med oppdateringer ei stund igjen så er det altså fordi menn i hvite frakker har kidnappet meg atter en gang!