En presentabel blogg

Ok, så ga jeg etter for overmakta once again. I’m making a blog… Ikke at det er noen andre enn meg selv som har presset meg til dette altså – men hey, hvorfor skulle ikke min mening telle også?

Ikke vet jeg hva jeg skal skrive, og ikke vet jeg hvorfor. Alt jeg vet er at jeg intet vet – nei vent, det var ikke helt riktig. Alt jeg vet er at det er kjekt å ha et sted å skrive av meg eder og galle og tanker og filosofiske innslag i hverdagen. Så hvorfor ikke gjøre det her? Bedre slik, enn at alle mine eksellente betraktninger bare skal bli lagret på pcen til evig tid!

Livet mitt er så rart for tiden. Jeg er omgitt av lykkelige mennesker på alle kanter, og på sett og vis tror jeg kanskje av og til jeg i et lite øyeblikk er lykkelig selv også. Som når jeg kommer hjem fra jobb, og Baltus blir så glad for å se meg at han ikke klarer å holde styr på beina sine og tryner i ren begeistring over at mor er hjemme. Eller når Sara humrer til meg, og pruster meg på magen med verdens varmeste pust.

Dyr er egentlig fantastiske skapninger altså! Nesten alle av mine lykkeligste minner innebærer dyr – de har en sjelden evne til å roe ned sjelen og skape harmoni omkring seg (oioi, så store ord!). Jeg er altfor flink til å være langsint på mennesker, har ingen problemer med å stenge folk ute fra mitt liv dersom jeg tror det er til det beste for meg (om det er det er en annen sak, men den kan vi ta senere). Men dyr? Nah. Det er ikke mulig å være langsint på dyra mine. De er jo bare skjønne og gode og ekstraordinære på hvert sitt vis uansett! Ingen dyr har noensinne hatt en ond baktanke med noenting. Ingen dyr går inn for å såre andre med vitende vilje.

Og akkurat det skal jeg prøve å bli flinkere til jeg også. Å ikke gå inn for å være ond – ikke engang i tankene mine -, og heller ikke såre noen med mindre det ikke er noen vei utenom. Det siste er jeg forsåvidt ganske flink til fra før av… For man blir vel ikke såret om man ikke bryr seg?