Løselig inspirert fra Ronnys eminente blogg (janronny.wordpress.com); venner er underlige skapninger. Det finnes så innmari mange vennetyper at bare tanken på å liste opp alle sammen gjør meg ør i hodet – nå skal det jo ikke så himla mye til for å gjøre meg litt ør, men dog. Jeg har allikevel lyst til å reflektere (size matters, også når det gjelder ord) litt på dette vennebegrepet. For hvem hører hjemme i hvilken kategori? Er man for evig dømt inn i den ene kategorien når man først har havnet der? Hvor hyppig bør vennekretsen redefineres?
For å ta det siste først; skremmende ofte. I toppsjiktet er det få utskiftninger (men et par hederlige tilleggelser) i mitt tilfelle, men ellers? Her er det en god del endringer… Men jeg tror på mange måter det er sunt – enkelte mennesker passer man sammen med i en periode i livet, for så å oppdage at man kanskje ikke leker like godt sammen etter et par år. Om det er fordi jeg endrer meg (nehei, jeg er jo perfekt som jeg er!) eller fordi andre gjør det er vel kanskje vanskelig å si. For all del, det trenger jo ikke være noe konkret å sette fingeren på engang! Selv om tøfling (ahh, verbalisering av substantiv gir meg en deilig følelse) ofte er en utløsende faktor 
Og så har du stayerne da. Bestejentene i hele verden – hvordan skulle jeg klart meg uten dem? Det kan gå år og dag uten at vi møtes (og herregud, nå er det ALT for lenge siden sist), men fremdeles er det rett backontrack når vi først gjør det. Går det an å ikke elske 4 skrævlesjuke trønderinner? Kun om du er spik spenna gal – på feil måte.
Men størst av alt er kjærligheten.
