Action i Elvegata!

“What else is new?” tenker du kanskje nå, og det tenker du forsåvidt kanskje ganske så rett i… Men så redd som jeg var i natt er det jaggu lenge siden jeg har vært!

Vi begynner med litt bakgrunnsinformasjon (first things first heter det visst, og det er nok ikke så dumt) : Jeg har fått nye naboer. Eller, for å være eksakt; jeg har fått naboer. Nå har jeg ikke lenger hele dette store huset for meg selv *snufs*, men i natt var jeg egentlig ganske så fornøyd med det. De bor da altså i leiligheten rett over min, og er veldig hyggelige folk. ‘Problemet’ er bare at det kun finnes én nøkkel til ytterdørene her – og den er det jeg som har. Skal få kopiert opp den, men låsebutikken har selvfølgelig superteite åpningstider, så det er et helt prosjekt å finne tid til dette. I mellomtiden har vi valgt å la ytterdørene stå ulåste (låser selvfølgelig dørene inn til hver leilighet allikevel), og det har gått helt fint.

Helt fram til i natt that is… Jeg våknet av at det smalt i ytterdøra oppe, og der hører jeg det ramler inn en hel gjeng med folk – ok, 4-5 personer er kanskje en liten gjeng, det skal jeg vedgå, men når de er rusa på gudene vet hva (i alle fall ikke bare alkohol…) så kan man vel egentlig si at 4-5 stk er nok. Sjelden har jeg våknet så brått og vært så våken så fort før! De bråket og styrte i alle fall verre enn verst, og ropte stadig navnet til et stk dophue som bodde i leiligheten over min tidligere. Han flyttet i september, men de har vært innom her med ujevne mellomrom for å se etter ham allikevel – han skylder tydeligvis en del penger (jøss, lurer på hvordan han har kommet opp i den situasjonen? :s ). I natt var de uansett oppsatt på å få tak i enten mannen eller pengene… De prøvde å lirke opp låsen i døra inn til naboenes leilighet, og når det ikke gikk fant de ut at de skulle bryte den ned. Det gikk heller ikke (det er nok vanskelig å treffe døra i den tilstanden kan jeg forestille meg), så da beveget de seg nedover i etasjene. Prøvde seg på døra mi også, og jeg kjente at det dirret i soveromsveggen (som ligger ut mot gangen der de var). Jeg var sikker på at de kunne høre hjertet mitt gjennom veggen… Turte knapt å puste, og bikkja stakkar, han ble knuget nokså hardt fast så han ikke skulle komme for å lage lyd slik at de hørte at det var noen inne i leiligheten.

De ga heldigvis opp etterhvert, og gikk ut og ned i kjelleren i stedet. Da stakk jeg ut og fikk låst ytterdørene – skal på ingen måte påstå at jeg var høy i hatten der jeg morgenkåpebekledd snek meg langs veggene. Snakket med naboene i dag, og de var mildt sagt sjokkerte. Ikke rart spør du meg.

Og da skjønner man kanskje enda litt bedre hvorfor jeg gleder meg så innmari til å komme ut fra denne leiligheten?