Hytteliv

Om man skal ha noe håp om å beholde lesere, så må man vel gjernest fore dem litt hyppigere enn før og kanskje også prøve å finne frem noen godbiter innimellom? Well, jeg skal ikke påstå at dette er blogginnleggenes indrefilét, men jeg trooor da jeg klarer å heve meg over kneip-med-syltetøy(aka ‘min daglige lønschj’)-nivå allikevel

I dag fikk jeg nemlig bekreftet at jeg får fri onsdagen i påska, så da blir det Trøndelagstur på meg allikevel. Trøndelag = ikke Steinkjer denne gangen, men heller noen dager på vår herlig primitive fjellhytte i Meråker. La meg forøvrig si det med en gang; jeg forventer ikke at noen av dere sør-for-Dovre-folka skal vite hvor dette er Det burde dog nevnes, som bakgrunsinformasjon for resten av innlegget, at Meråker er det stedet i Trøndelag som har størst bjørnebestand, mest snø og flest minusgrader vinteren i gjennom (sånn grovt regnet i alle fall).

Uansett, hytta vår er som nevnt av den primitive typen. Joda, vi har innlagt strøm og til og med tv (nrk1) om det ikke regner/blåser/snør/er kaldt (altså et par ganger i året). Om sommeren har vi faktisk innlagt (kaldt) vann også! Dersom vi klarer å koble til vannpumpa fra elva vel å merke… Vinterstid må vi altså først hakke hull i isen på elva for deretter å bære vann opp og varme det på vedovnen dersom vi vil ha varmtvann. Og la meg si dere så mye; det å hakke seg 1 meter gjennom isen for så å treffe på – neida, ikke flytende vann, men steinbunn(!); vel, det anbefales ikke.

Utedo 60 meter unna hytta er heller ikke veldig gøy. Ikke nødvendigvis fordi jeg er så utedo-prippen, mer fordi utedoen er dekorert med bilder av kongefamilien (som i og for seg er skremmende nok) og ikke minst bjørnebilder. 

Jeg er yngst i en søskenflokk på tre. Selvfølgelig har dette blitt utnyttet opp gjennom årene, og jeg tror fremdeles jeg hadde satt ny personlig rekord (ok, det skal ikke så mye til men dog…) på 60-meteren dersom man kunne målt den på fra utedo til hytte på kveldstid. Bjørnehistorier er bra underholdning for en mørkredd unge må vite! Nå er jeg heldigvis ikke så mørkredd av meg lenger, men akkurat de historiene der sitter fremdeles innebygd i systemet altså.

Heldigvis er det mange andre ting ved Meråker-hyttelivet som veier opp for skrekken for å bli spist av bjørn i pysjen kl 3 om natta (jeg i pysjen altså, ikke bjørnen). Bl.a. har vi verdens beste akebakker, og enda bedre; verdens beste akebrett! Noen ville nok kalt ham for en gyngehest, men jeg er hellig overbevist om at han egner seg minst like godt som nedoverbakkeframkomstmiddel som noe annet. Alternativt pleier vi å leke med de fantastiske ‘flyvende teppe’-akebrettene; forestill deg et av disse ufo-brettene, bare med enda mindre kontroll… Svinegøy! Min kjære søster syntes nok kanskje ikke det var like gøy den gang da (eller hver gang når?) hun traff nærmeste tre med ryggen først i goood fart, men vi andre fikk (får?) oss i alle fall en latter.

Mange gode minner fra hytta vår gitt, og flere skal det bli i tiden som kommer I sommer bygger vi ut med enda et soverom (så da blir det sengeplass til 13 personer, mot ‘bare’ 11 nå), og satser på at også Jespersen Jespersan og andre av kommende generasjoner lærer å elske hytta vår like høyt som jeg gjør!