Påsketrafikk

Siden det aner meg at noen mennesker (amm0?) synes det er urkjedelig med superlange innlegg, tar jeg bakveien og deler heller opp mine påskeopplevelser i flere små (naja, det er vel relativt) innlegg. Og det første omhandler selvfølgelig det som har opptatt mesteparten (i alle fall kjennes det slik ut) av tiden min i påsken, nemlig påsketrafikken…

Når man bosetter seg på det fjerne østland, milevis unna slekt, barndomsvenner og hytte, er det obligatorisk å reise hjem et par-tre ganger i året. Av og til er det for å få bekreftet at man har tatt riktig valg ved å bosette seg på det gjerne østland, hvor vinteren er kort og reiseveien likeså, mens andre ganger er det for å sette spørsmålstegn ved sin egen beslutningstaking vedrørende å bosette seg på det fjerne østland – hvor vinteren jo egentlig er så altfor kort, og reiseveien til det egentlige Norge er så altfor lang… Nåja, la meg ikke henge meg mer opp i dette enn strengt tatt nødvendig (hah, for sent!), og heller skrævle litt om det jeg egentlig hadde tenkt å skrævle om. Og det var jo nettopp denne reiseveien.

I år kjørte jeg ikke helt hjem, men heller opp til hytta i Meråker. Tilfeldighetene gjorde at tante&onkel+kusine fra Tyskland skulle kjøre opp til Trøndelag samme dag som meg, så da lånte jeg kusina mi og hadde reisefølge nesten hele veien. Og ‘hele veien’ var ganske så lang i år… De første 350 km gikk unna på svimlende 8 timer (hvilket vanligvis er den tiden jeg beregner på hele kjøreturen), for med så mange idioter i trafikken så er det jo dømt til å bli en del trafikkuhell underveis. Vi begynte dog ved godt mot og mye flaks; radioen meldte stadig om kjedekollisjoner på stedet vi akkurat hadde passert, og vi slapp unna de aller verste køene. Helt til vi kom til Tangen… Her ble vi stående i nesten to timer, og fikk studert en god del underholdende kjøring på veiskuldrene. Si meg, HVEM har det egentlig så travelt at de må bruke veiskulderen for å komme seg framover? Hjelper det deg noe som helst å komme 7 biler foran meg, når det fører til at samtlige sjåfører i de 7 bilene blir pottesure på deg? Argh, det skulle vært en begrensning på hvor mange idioter som kunne være samlet på et sted; E6 i påsketidene er i alle fall overrepresentert på statistikkene.

Men etter dette fløt trafikken egentlig ganske greit (vi kjørte selvfølgelig Østerdalen, altså Rv3). Helt til vi kom til Østerdalens høyeste punkt, 733 moh (ja, det er et landemerke for oss som kjører der ofte). For hva skjer? Jo, på et eller annet merkelig vis slår bli-is-på-veien-knappen seg på akkurat på dette punktet, og vi kjører på såpeglatteveier helt fram til Trondheim. Jeg overleverer rattet (og forsåvidt resten av bilen også) til min bror, som jeg plukker opp i Trondheim – bare 4,5 timer seinere enn avtalt – og leker passasjer de siste 2 timene opp til hytta. Enda jeg vanligvis er ganske så glad i å kjøre bil, skal jeg innrømme at det var ganske digg å slippe å gjøre det akkurat da.

Og veien hjem? Joda, det gikk fint det! Brukte bare 11 timer (inkl 2 timers sovepause – ‘noen’ har fått aids i løpet av ferien), noe som er veldig bra mtp den forbaska helvetes omkjøringen til Rv2 om Rv24 (for de lokalkjente). Jeg var faktisk så irritert at jeg sendte sinnamelding til trafikkprogrammet på P4, men merkelig nok ble det ikke lest opp på radioen

Min vakre lille hund burde forøvrig settes som eksempel til resten av verden på hvordan en hund skal oppføre seg i bil. Herlig fin skapning!