Det er kanskje på tide

Jeg håper og tror og satser egentlig på at folk har skjønt det allerede, men for de av dere (eller for meg, som jo liker å skrive så forferdelig og fryktelig mye) som kanskje vil se en utdypning, så kommer den her. Altså grunnen til at bloggen min heter som den gjør… Eeeegentlig så er det jo et urgammelt engelsk ordtak hele greia, og dere kapable engelsktalende lesere der ute i den store vide verden hånler sikkert godt i skjegget deres over at noen kanskje ikke visste det. Jeg gjør i alle fall det (men så er jo jeg ond av natur også da)

Og dere musikkinteresserte (p3 *host* p3) vet helt sikkert også at utallige band og artister har lekt med dette ordtaket opp gjennom årene – med mer eller mindre hell, slik det alltid er i den fryktede musikkbransjen (det sier i alle fall Se&Hør at den er). Nå i det siste har Real Ones rocket godt til sin egen låt med selsamme tittel som bloggen min, og jaggu er ikke sangen deres gullende fin og god også gitt. Ja, faktisk var teksten så fin at jeg stjal en del av den helt for meg selv, fordi jeg synes den beskriver hvordan jeg har det for tiden så innmari godt!

Nei, jeg er ikke forelsket – ikke mer enn vanlig (noe som er sørgelig lite har jeg hørt). Nei, jeg har ikke vunnet i Lotto – heller tvertimot, det sier i alle fall banken. Nei, jeg har ikke lekt meg med rare piller og tabletter – en paracet ruser meg fremdeles så mye at jeg ikke tør å tenke på Ibux engang. Så hvorfor er jeg da glad? Hvorfor er dette min dag?

Jo, fordi jeg velger å fokusere på de fine tingene i livet! For halvannet år siden kan du banne på at jeg i stedet for å glede meg over det fantastiske og flotte huset mitt hadde vært trist over at jeg ikke har noen å dele det med. I stedet for å være fornøyd med at jeg har en fin og godt betalt jobb hadde jeg klaget over at jeg jobber skift. I stedet for å være superfornøyd med min vakre hund hadde jeg bekymret meg halvt ihjel for om han hadde det godt nok, selv om både humøret og pelsen hans tilsier at han får alt han trenger og litt til. I stedet for å se på min überskjønne hestelure og se hvor vakker og fin hun er tross alderen og hardt bruk halve hennes liv, så hadde jeg begynt å planlegge hvordan hun skulle få en verdig slutt…

Jeg skal ikke si at disse tankene ikke popper inn i hodet mitt nå heller. De er der rett som det er, murrende i bakgrunnen som et dårlig Dallas-theme. Men jeg velger å overse dem. Jeg velger å overdøve dem med glad musikk om hvor bra livet mitt er; for det er det faktisk, tro det eller ei. Jeg trenger ingen andre enn meg selv for å ha det bra Og det var pokker på tide at jeg innså det!

Så grunnen for at bloggen min heter som den gjør er altså ikke bare fordi det er et kult uttrykk på et pent språk med bakgrunn i en nydelig sang. Det er en påminnelse til meg selv om at jeg faktisk HAR det veldig bra!

Hilsen Bente, filosoferende og svevende på en paranoid og schizofren rosa sky