Disse indianerne har aldri møtt andre mennesker enn sin egen flokk, sitt eget folk, i sitt eget miljø. Nå som de har blitt ‘oppdaget’ av resten av verden kan du banne på at deres verden aldri blir den samme igjen. Det første som skjer – vel, vi vet jo alle at en eller annen gal misjonær-tulling kommer til å oppsøke dem i håp om å frelse dem over til “den riktige tro”. Deretter kommer resten av verdenssamfunnet til å skylle over dem som en tsunami i ørkenen, forskere krangler så tennene fyker om hvem som skal få studere disse stakkars menneskene først, og alle verdens journalister gnir seg i hendene over tanken på å være den første som klarer å kommunisere med dem, den første som kan ha et førstesideoppslag med bilde av de primitive skapningene som de helt sikkert kommer til å bli framstilt som. Er det overhodet etisk riktig å prøve å tvinge vårt samfunn over på noen som har det bra med seg selv der de er, noen som overhodet ikke har bedt om hjelp?
Jeg tenker mye, og jeg tenker mye rart. Menneskeheten har i mine øyne gitt seg selv en altfor stor rolle i verden som vi kjenner den. Hvem er vi til å bestemme at et samfunn er ‘bedre’ enn noen andres? Innimellom, når jeg føler meg særdeles liten, dukker følgende tanker opp i hodet mitt:
- Mennesker er på jorden som maur er i skogen. Vi er bare en liten eksistens i noe større, vi er som skadedyr på noe størres avling. Hver person som dør er den musa som går i musefella, det er den flua som treffer fluesmekkeren, den lusa som spiser av lusemiddelet, den mauren som moses under skoa til en turgåer.
På en måte er det fint å tenke sånn, for da blir ikke alt det dumme jeg gjør så altfor viktig i det store bildet. På en annen side blir jeg trist – for om vi bare er små skadedyr, så er det jo heller ingen vits i å utmerke seg på noe område? Det er ikke noen vits i å være den som prøver å gjøre verden til et større sted, dersom man uansett bare ødelegger samme hva man gjør?
Og så blir jeg litt trist når jeg tenker på de små skapningene jeg sammenligner oss med. Begynner å tenke på om mauren faktisk sørger like hardt over en fallen i sine rekker som vi gjør når noen nær oss dør. Om musemor noensinne må overlate omsorgen for sine barn til en annen, fordi hun ikke klarer livet etter at musefar døde. Om lusene har små samfunn hvor ‘lusesprayen kommer!’ er skrevet på forsiden i alle lusetabloidavisene, og om noen merker det når en hel stamme dør ut.
Jeg gjør mitt beste for å ikke tråkke på maurene i skogen.
Ja, al de stakkars Indianerne være i fred!!!!
måtte smile litt av det du skrev ang. skadedyr, du ekke helt god;)
Men ang. indianerstammen: LA DE VÆRE
Jeg tok meg i å tenke at de sikkert har et fantastisk liv, de vet ikke at det finnes noe annet enn eventuelt andre indianerstammer. Hvorfor kan man ikke bare la de være? Tror folk misunner de, de har jo faktisk klart seg helt fint uten alt det vi har og styrer med.
Jeg vil tro at det er en grunn til at de aldri har blitt oppdaget før. Denne stammen har vært selvberget nok til å kunne leve livet , og det at stammen vokser og ser sunne og sterke ut beviser jo bare at de vet å bruke av alle de tusenvis av medisinplantene som befinner seg i regnskogen.
Å plutselig skulle begynne å mege seg sammen med disse indianerne bare for å forske på de og levemåten deres vil føre til stammens forfall. De vil sansynligvis bli introdusert for både det ene og det andre som vil føre til avhengighet (tobakk, alkohol og andre rusmidler har de sikkert på sin egen måte der inni skogen) Og når det stadig kommer folk utenfra så vil vel selvfølgelig de innenfra også ut og se hvor de andre kommer fra.. en drar ut, så en til.. og vips- hele stammen forduftet..
Ja, jeg er helt enig med deg, ataksak. Håper folk har vett til å la dem være i fred!
Og amm0: smiler du av mine dype, filosofiske tanker? Ærlig talt!