Da vi var i Tyskland var vi som sagt innom Bergen-Belsen, hvor flere av de europeiske landene hadde bidratt med inskripsjoner i stein til minne om de som døde i leiren under andre verdenskrig. Norges bidrag var dette:
(Steinene som er lagt på toppen av bokstavene er jødiske sørgesymboler.)
Dette ble litt ekstra sterkt for meg, siden strofen er tatt ut av et av mine absolutte yndlingsdikt. Dette er diktet jeg avsluttet hver eneste guiding med gjennom 3 somre som turistguide, og som fremdeles sitter støpt i hodet mitt den dag i dag. Muligens må man ha litt bakhistorie for å forstå ‘dybden’ i diktet, men jeg velger allikevel å sitere det her. Fritt etter hukommelsen; original er skrevet at Per Sivle:
TORD FOLESON
Dei sto på Stiklestad, fylka te strid,
den gamle og den nye tid.
Det som hadde vore, mot det som sku værta,
det som sku stige, mot det som sku detta.
Så drog dei sverdet i samme stund,
den lyse Kong Olav, den grå Tore Hund
Og hærropa dundra, og jorda ho dirra,
og spyda dei suste, og pilane svirra.
Men så e da sagt, at ein gasta kar,
Tord Foleson, merke hans Olav bar.
Og denne Tord Merkesmann, han sku vi minnast,
så lenge merkesmenn i Norge kan finnast.
Da Tord kjente han banesår fekk,
der fram i striden med merke han gjekk.
Så styrte han stanga så hardt han kunne – i bakken ned,
før han seig innunder.
Gamla soga hu seie så,
at Tord han stupte, men merke det sto.
Og så må endane dag kunna gjera,
så merke for framgang i Norge ska bera.
Om mannen han seie, merke det må,
i Norge si jord på Stiklestad stå.
Og det e det stora, og det e det glupa,
at merke det stende om mannen han stupa.
*tom for ord*
Pappa er fra Verdal, og faktisk så har dette diktet fulgt meg opp i gjennom derfra. Jeg synes diktet personlig sier mer enn bare ordene som er skrevet.