…han er altså så fiiin! Jeg er så innmari glad for at jeg har voffse – vel er det forpliktende, tidkrevende, dyrt og til tider litt pes, men alle de positive sidene veier opp for det hele. Flotteste hunden min

Fordi jeg ikke har noe spennende å skrive om. Fordi det er fredag. Og ikke minst; fordi jeg skal på Metallica-konsert i april!!!

Da vi var i Tyskland var vi som sagt innom Bergen-Belsen, hvor flere av de europeiske landene hadde bidratt med inskripsjoner i stein til minne om de som døde i leiren under andre verdenskrig. Norges bidrag var dette:

(Steinene som er lagt på toppen av bokstavene er jødiske sørgesymboler.)

Dette ble litt ekstra sterkt for meg, siden strofen er tatt ut av et av mine absolutte yndlingsdikt. Dette er diktet jeg avsluttet hver eneste guiding med gjennom 3 somre som turistguide, og som fremdeles sitter støpt i hodet mitt den dag i dag. Muligens må man ha litt bakhistorie for å forstå ‘dybden’ i diktet, men jeg velger allikevel å sitere det her. Fritt etter hukommelsen; original er skrevet at Per Sivle:

TORD FOLESON

Dei sto på Stiklestad, fylka te strid,
den gamle og den nye tid.
Det som hadde vore, mot det som sku værta,
det som sku stige, mot det som sku detta.

Så drog dei sverdet i samme stund,
den lyse Kong Olav, den grå Tore Hund
Og hærropa dundra, og jorda ho dirra,
og spyda dei suste, og pilane svirra.

Men så e da sagt, at ein gasta kar,
Tord Foleson, merke hans Olav bar.
Og denne Tord Merkesmann, han sku vi minnast,
så lenge merkesmenn i Norge kan finnast.

Da Tord kjente han banesår fekk,
der fram i striden med merke han gjekk.
Så styrte han stanga så hardt han kunne – i bakken ned,
før han seig innunder.

Gamla soga hu seie så,
at Tord han stupte, men merke det sto.
Og så må endane dag kunna gjera,
så merke for framgang i Norge ska bera.

Om mannen han seie, merke det må,
i Norge si jord på Stiklestad stå.
Og det e det stora, og det e det glupa,
at merke det stende om mannen han stupa.

Jeg veit at det mangler en del fra ferien min, så nå skal jeg gjøre et ærlig forsøk på å endelig få skrevet noen mer eller mindre fornuftige ord ned på skjermen her. Fremdeles ikke fordi jeg tror det interesserer noen, men fordi jeg synes det er veldig kjekt å gå tilbake og lese disse innleggene når jeg lengter ut i den store verden igjen

Skal vi se – hvor var det jeg sluttet av forrige økt? Sånn ca onsdag 14.oktober tenker jeg, på vei fra Trøndelag til Østlandet; et stk stappfull Storebil lastet med Anveig, Baltus, Maja, yours truly, en hel gjeng med bagasje og enda en del musikk – tysk indiepop sådan. Alternativt sa du? Ikke døm oss før du har hørt sangen sjøl! (Og den får du aldri høre, for jeg liker ikke å bli sett ned på )

Uansett – Annie ble dumpet på Storo mens vi andre vrommet ned til Halden for å gjøre dagens økt; levere tilbake Maja hos sin egen familie, levere Baltus på kennel, pakke om kofferten fra hytteturmundur til nestensydenlandmundur, og så vromme tilbake til Oslo igjen. Jepp, jeg rundet 1000 km den dagen, jeg tror nesten det er ny personlig rekord I Blærum booket jeg inn på hotell la’Mara, for vårt deilige aerofly til det store Utlandet hadde nemlig avgang avskyelig tidlig neste morgen. Faktisk måtte vi stå opp mens klokka fremdeles sto på 04-etellerannet for å rekke det!

Men rekke det, det gjorde vi selvfølgelig – til tross for at innsjekkerdama syntes vi hadde valgt tidenes merkeligste reiserute til Nice (“seriøst, skal dere mellomlande i Riga? hvor mye har dere betalt for de billettene sa dere?”). Og så var det bare å zzzove seg avgårde til tidligere nevnte Riga, hvor vi hadde flybytte får vi nådde vår endelige destinasjon.

AirBaltic ftw!

Flyplassen i Riga var ekstremt lite spennende, så vi måtte finne underholdning der vi kunne; i våre medpassasjerer. Det var ikke utpreget vanskelig å se hvem som kom fra hvilket land kan du si – visste du at henna-rødt hår fremdeles er en stor hit i Latvia? Vi fortsatte glane-på-andre-folk-leken også under flyturen, helt til vi endelig møtte en utsikt som ga de småslitne medpassasjerene våre konkurranse:

Bluuuue Hawaaaii (ok, Nice da, but you get the point) !

Vel fremme var det bare å vrenge av seg norske sur-høst-klær og anpasse seg de deilige noenogtyve gradene som møtte oss. Slett ikke et dumt bytte! Vi fikk også fanget oss et stk leiebil som tok oss på vår siste etappe til fam Maras dejlige hus i Lourges:

Første dag gikk med til sosing i tidligere nevnte landsby, nyting av godt vær over en lav sko, og uttesting av lokale desserter og viner på en ekstremfransk restaurant hvor vi ble hovedattraksjon ganske enkelt ved å velge å sitte utendørs til tross for at gradestokken tilsa genservær. Takket være Grand Prix kan vi også å telle til tolv, så da fikk vi fanget oss croissanter (unnskyld, det skrives kanskje krossanga? ) så vi var i stand til å overleve morgendagen også.  Vi invaderte turistinformasjonen for å finne ut hvor nærmeste og beste shoppingsted var, og klarte etterhvert å stotre frem nok ord til at damen skjønte hva vi mente. Det er jaggu ikke lett å være turist i et land hvor man ikke snakker språket altså! Særlig ikke når alle ‘franske’ ord jeg kommer på viser seg å være spanske!

Mer vin og mer skitprat avsluttet kvelden hjemme i huset, og man kan vel trygt si at vi gjorde livet til en fest ganske enkelt ved å være oss selv. Gjør hver ting til en lek, så blir alt stas!

Neste dag var dedikert shopping – ja, for vi fikk jo etterhvert vite hvor disse berømte shoppingstedene var da, nemlig i nabobyen som jeg på ingen måte husker hva heter lenger. Vi fikk fanget både det ene og det andre av klær, men siden været var så varmt bestemte vi oss for å følge de sydlandske skikker og ta oss en skikkelig siesta (aka fiesta) midt på dagen. Hjemme hadde vi nemlig badebasseng, og det kunne jo ikke gå utestet hen!

Jeg har fått beskjed om å droppe de verste poseringsbildene, så da tar vi bare et sånn pent lite illustrasjonsbilde her, sånn at dere ser at jeg ikke ljuger

Etter badingen lot vi solen tørke oss mens vi lekte ristepåhåretogtabilde-leken. Jeg vant i kategoriene “Beste Tensing-søknad” og “Beste Manke” (sistnevnte er kanskje bedre kjent som “Simba på mellomstadiet”).

(Åååh, så sinna!)

Vi vurderte sterkt å kapre McMat til middag, men siden de hadde de feile fargene på skiltet…

…valgte vi heller å tråkke rundt i nabobyen i 40 minutter til vi endelig fant et sted hvor de var villige til å servere selv om klokken ikke enda hadde blitt altforsent. Jeg skal aldri skjønne meg på disse siestagreiene altså; greit nok på sommeren, men i oktober må man da for pokker klare å jobbe også kl 17 på dagen?!

Anywho, vi fant altså en spansk restaurant med nyyydelig mat og fantastiske desserter – ja, i alle fall for de av oss som var smarte nok til å ikke bestille noe så kjedelig som ananas til dessert

Vel hjemme hadde vi moteshow av dagens innkjøp, noen mer alternative enn andre:

Ok, jeg ljugde: vesten var selvfølgelig bare en tulleting fra neste dags aktiviteter, nemlig leking på markedet i nabobyen! Jeg var plagsom og ville leke med alt vi gikk forbi, mens de andre var voksne og ville ikke leke med noe med mindre vi skulle kjøpe det. Argh, det er så kjedelig å alltid være yngst!

For å lure inn litt Frankrike-kultur-obligatorisk-greier tok vi også turen til et vakkert slott i nærheten av Lourges, nemlig Chateau de Etellerannet. Her tuslet vi omkring og var utpreget voksne i lang tid, f.eks. ved å stå modeller til denne “Pikene på broen”-kopien:

Vel – that is helt til vi kom til lekeplassen, hvor de mindre voksne sidene av oss fikk ta overhånd. Det er slikt som gjør det så stas å dra på tur med jentene mine!

Lørdag aften ble tilbragt sammen med kjendisene i St. Tropez, men siden vi ikke ville bli anklaget for å være paparazzier valgte vi å ikke ta noen bilder der

Turen hjem var særs lik turen dit; vi lekte gjett-nasjonalitet-leken, tok bilder av medpassasjerer, pekte, lo og hadde det riktig så hyggelig med å snakke om andre folk. Helt til jeg gjettet at en dude var norsk – og vant…

Jeg har omsider, endelig funnet den etterlengtede tiden til å svømme igjen. Fit for fight i min nye onepiece (det høres så mye kulere ut enn badedrakt) fra Frankrike tusler jeg mot i badstua for å ta de rituelle 10 minuttene avslapping før jeg hopper ut i det iskalde bassenget og gjør unna 1 km til vanns. Kommer på at jeg har glemt igjen de nye, kule, lilla svømmebrillene hjemme, og lar tanken irritere meg litt i det jeg åpner døra til det hellige dampende rommet.

Det er én person der fra før av. En dame, naturlig nok, siden jeg stort sett pleier å oppholde meg i frøkenavdelingen av garderobene. Men det hun driver på med der inne – vel, øynene mine var ikke alldeles forberedt, for å si det sånn.

Jeg har i grunnen aldri blitt helt komfortabel med settingen i en offentlig badstue. Skal man ha på seg badetøyet, skal man kjøre naken all the way, eller skal man kjøre det alternative fri-pupp-regimet? Sistnevnte er vel stort sett brukt av gamle damer som kan slenge puppene bak på ryggen dersom det skulle bli for varmt, men det får nå være en sak for seg selv. Jeg har i grunnen funnet ut at hver og en får gjøre som man føler for, så gjør jeg slik det passer meg.

Denne damen kjørte all the way-stilen. Fair enough. Men hun valgte å ikke sitte rolig i badstuen slik som vanlige mennesker, heller ikke pent lent mot veggen med beina strukket ut som man jo også kan anse som godkjent dersom det er få folk der inne. Neida! Hun kjørte yoga!

La meg si det sånn; jeg har aldri i mitt liv gjort en så hard innsats for å -ikke- se på noe.For hun sluttet selvfølgelig ikke selv om jeg kom inn i rommet. Det var som å kjøre forbi en ulykke; du har ingen interesse av å egentlig se hva som foregår, men blikket dras dit samme hva du gjør. Jeg har nå full oversikt over antall fliser på østre vegg av rommet, antall steiner på badstueovnen og ikke minst har jeg blikk j*vlig god til å telle antall sekunder i et minutt. En-Mississippi to-Mississippi tre-Mississippi.

Om hun er der neste gang tar jeg på meg den frekke hatten og snur i døra. Det der har jeg ingen interesse av å oppleve igjen.

Lars Vemund vant, og jeg kom på en god nummer to. Med andre ord; jeg er best av taperne! Og det er da noe å ta med seg videre det også

Gratulerer, Lars

Kjære du,

jeg vet det er lenge siden vi har lekt sammen. Det er meget mulig du ikke har tenkt over det engang, men det gnager på samvittigheten min at jeg er så dårlig til å holde kontakten.

Det er ikke din feil, det må du aldri tro. Det er mitt eget lille ego som ikke makter å være sammen med noen som er så lykkelig som deg. Alt hva du er og alt hva du gjør understreker mine svakheter.

Jeg liker ikke lenger den personen jeg er når vi leker sammen. Det er ikke din feil, det er meg det er noe galt med. Hver gang jeg tar del i ditt perfekte liv går jeg derifra med et litt større savn i hjertet – et sår som ikke riktig vil leges, og som rippes opp i om jeg bare tenker på det. Skjønner du da at jeg ikke klarer å forholde meg til lykke og glede på samme måte som du gjør?

Men innerst inne – innerst inne tillater jeg meg å håpe at du kanskje av og til i kjedelige øyeblikk savner meg pittelitt. La meg leve i troen litt til er du snill.

Videoen er sær på grensen til det ubehagelige – sangen er *vakker*

Disse menneskene har skjønt det! Klikk her

Stem på lista mi